Jeg finnes ennå!

Jeg har innsett at jeg er en elendig blogger, men skammer meg ikke over det :) Det finnes så mye annet å bruke tiden sin på. Men det er godt mulig jeg kommer med noen innlegg utover høsten. Livet handler heldigvis om andre ting nå, enn sist jeg blogget, og det er for tiden mitt største mål i livet!!

En gledens dag

Jeg våknet onsdag morgen, klokken var 06.45, og etter å få summet meg et par minutter gikk det opp for meg hvilken stor dag dette var. Deretter gikk turen rett inn i stua og tv'n for å få bekreftet at Obama hadde vunnet! Etter å ha summet meg et par minutter til kom gledestårene trillende, og jeg kunne ikke helt definere om dette var pga Obama, eller at jeg idag var kommet til en av mine viktigste milepæler i kreftbehandlingen; Min siste cellegiftkur!!! Jeg rakk å kose meg med USA-valget, litt frokost, kaffe og en dusj, før turen gikk til blodprøven på sykehuset kl 08.15, en halvtimes frokostpause i kantina i 6.etasje med byens beste utsikt, og påfølgende cellegift i 5.etasje, den 8. og siste kuren :) Denne dagen syklet jeg til behandlingen, følte meg i fin form både fram og tilbake, og ser nå veldig fram til å slippe å bli dårlig hver tredje uke, og selvsagt til å se håret gro fritt på mitt hode!

Ja, det er lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen..., men man skriver når man føler for det synes jeg. Jeg har ikke følt for det i det siste... Følte bare for det akkurat nå!

Idiotisk kreftcelle

Jeg har nettopp kommet hjem fra ny cellegiftbehandling, og synes litt synd på mine friske celler som må oppleve dette. MEN jeg synes ikke synd på denne jævelen her! Han er en kreftcelle, og bare se hvor dum han ser ut.

Bare se og le av han, han er jo totalt idiot. For det første har han et dustete hår (hår er teit), fullt av HER2-reseptorer som gjør at han er en ekstra sinna celle, og han tror han er så tøff så tøff, oj oj oj! Og se på tennene hans... Han har tatt på seg det lilla gebisset og tror det er så stilig og at han kan spise mine friske celler enda bedre, men han skal nok få smake sin egen medisin, bare vent! Og de øynene da... Prøver liksom å se så farlig og fryktinngytende ut...ååå så redde vi blir...hahaha! For en latterlig type. Jeg har møtt mange latterlige typer i mitt liv altså, men han her tar vel kaka (tar kaka? er det noe som heter det? er det brownies? i så tilfelle blir jeg enda mer sinna på han). Skjegget gidder jeg ikke engang å kommentere.

Så da er det bare å la giften herje med meg og han idioten der, og glede seg til krigen er over :)

Sommerferien vår

Vi hadde en strålende ferie langs sørlandskysten! En av de vi traff på veien ser dere her. Ørjan ble veldig begeistret for denne smilende karen. Jeg for min del var litt misfornøyd med at han ikke kunne snakke, da jeg i alle år har hørt om "Den talende kamel" i Kardemomme by...og hadde gledet meg til å slå av en prat. Jeg kommer til å sende en skriftlig klage til dyreparken om dette!



Hotellet i Arendal kan anbefales, veldig bra sted med nydelig sjøutsikt!



I Risør var det trebåtfestival da vi passerte, så vi benyttet anledningen til å bli veldig interesserte i trebåter. Som man kan se, viser jeg et stort engasjement, men jeg har gjennomskuet at Ørjans interesse var heller kortvarig. Allerede da vi kom til Stavern et par dager senere, var plastbåter noe av det beste han visste, og hele båthavna måtte undersøkes, plastbåt for plastbåt...


Jeg var mer opptatt av svaberg enn plastbåter i Stavern :)



I løpet av vår reise besøkte vi Mandal, Kristiansand, Arendal,
Tvedestrand, Risør, Kragerø, Larvik, Tønsberg, Drammen (Marienlyst stadion), Moss og Fredrikstad.

Men hjem kjære hjem. Vi hadde oss noen deilige kveldsbad ved stupetårnet i Skeisvannet her hjemme før vi dro. For et fantastisk sommervær!

Kreften min

Beskjeden om at jeg hadde brystkreft kom 16.april. Det var selvsagt et sjokk, selv om jeg hadde gått og ventet på svar på prøver en stund. Jeg hadde klamret meg til håpet og troen på at alt var fint, og at det var helt utenkelig at akkurat jeg skulle få kreft i en alder av 33 år. Men så ble jeg altså en av de uheldige.

Det blir for vanskelig å beskrive her hvordan de siste månedene har vært, men at det har vært en krevende periode der en blir satt på mange prøver er klart. Det handler om liv eller død. Det handler om min egen kropp, om å miste kontrollen, om kjærligheten og om å oppdage hva som er viktig. Det handler om å endre perspektiv på veldig mye, og om å forandre seg...fort.

Og det handler om et møte med helsevesenet. Sinne, frustrasjon og massevis av styrke!

Men det handler også om et møte med kjærligheten. Tenk at jeg var så heldig å møte Ørjan før jeg ble syk, og at jeg har fått oppleve hvor fantastisk god støtte han er for meg gjennom sykdommen. Tenk at jeg får se den enorme styrken han har, og innsatsen han gjør for at jeg ikke skal føle at jeg går igjennom dette alene. Han er en å drømme om framtiden sammen med, en å kjempe sammen med, en å gråte og le sammen med. Jeg er ham evig takknemlig, og jeg elsker ham!

Klar Ferdig GÅ!

Og der er jeg altså i gang med mitt første innlegg, og fortsatt vet jeg ikke hva denne bloggen skal inneholde, men jeg skal forsøke å legge ut litt bilder og ord om mine små, mellomstore og enda større opplevelser i hverdagen. Uansett må jeg først finne ut hvordan dette systemet fungerer...

Dette er huset jeg bor i, og min leilighet befinner seg nede til høyre med trapp opp/ned til/fra terrassen. Nå er jeg veldig trøtt og må komme meg i seng, men kommer forhåpentligvis sterkere tilbake!